Pappa

Ja, jeg kaller min far for pappa, selv i en alder av 36. Jeg gjør det fordi jeg føler at det beskriver vår relasjon bedre. En kjærlig, sterk og nær relasjon. Jeg har som sagt kjent han i 36 år. Etter som tiden har går, ser jeg mer og mer opp til han. Han har, for å si det pent, vært ute noen vinternetter.

Han er en av ni søsken, vokste opp på en gård i etterkrigstiden og lærte seg virkelig verdien av penger og betydning av hardt arbeid. Han reiste til sjøs som 16-åring, tok Handelshøyskolen på kveldstid samt under normert tid med fulltidsjobb.Han gav opp karrieren, for kvinnen han elsket og ble med henne til et lite tettsted; omtrent der som ingen skulle tru at nokon kunne bu. Hvor de tok over hennes fars-arv - en gård. Kan du litt om små bygdesamfunn på 70- og 80-tallet, og om å være innflytter, så skjønner du nok at det bød på noen utfordringer. For ikke å snakke om at det finnes forskjellige typer gårder. Han fikk to barn og jobbet fulltid ved siden av å drive gården - altså to fulltidsjobber.

Da han var 38 år, to år eldre enn det jeg er nå, fikk han sin første hjerneblødning. Dette førte til store  forandringer for han og oss - sorg, bekymring og endring. Pappaen min klarer alt! Han reiste seg og gikk videre. Det gikk noen år, så kom det et nytt drypp. Da ble det klart at større endringer måtte til. Han har alltid holdt et høyt tempo og jobbet MYE, men konsekvensene: migrene, høyt blodtrykk og slag, krevde et roligere liv. Jeg kan først nå, forstå hva alt dette må ha kostet han. - Flotte, flotte pappaen min!!

Jeg vet hva konsekvensene av to slag vil si, har derfor lenge vært redd for å miste pappaen min tidlig. Jeg forstår såklart det, at når man lever, kan man når som helst dø - også jeg.Men jeg kjenner i hele hjertet mitt, at jeg trenger han her - i noen år til. Vil så gjerne at jentene våre skal huske han ordentlig og ha skikkelige minner. Jeg har desverre ikke det selv, mistet mine bestefedre så altfor tidlig. Dessuten så har jentene mine og han en så utrolig god relasjon - spesiellt minste-jenta og han.

For noen år siden fikk vi en ny utfordring. Pappa ble diagnostisert med en svært sjelden og dødlig sykdom. Hvor utgangen kan bli svært smertefull.  Så har du pappa da, superpappaen min: som går i tenkeboksen, føler på det, snur og vender på det - så reiser han seg opp og kjemper. Vi vet jo alle, at vi skal dø, men å få beskjed om at dine dager er talte - er ikke like greit. Han har grått og forbannet, vært fortvilet - vi også, men vi ler, gråter og reiser oss. Han trener og har lagt om kosten - alt i alt virker det som at han klarer å bekjempe, noe som det ikke skulle være mulig å bekjempe..Han blir så langt, ikke dårligere.

Pappa er alltid der for meg, han setter veldig ofte andre foran seg selv. Han hører allltid interessert på meg. Vi kan le sammen, gråte sammen, mimre, ha overfladiske samtaler og dype samtaler. Hva han sier, tenker, mener og gjør betyr MYE for meg. Jeg beundrer han enormt - han er meg så dyrebar og kjær. Jeg håper at de som snurrer livshjulet, velger å la meg ha han her i mange år til, så lenge han selv har glede av livet. Tusen takk for ALT du er - kjære pappa!

- Myrth -