Søm er et av de eldste håndverk vi har, og er et av de håndverk som høyst sannsynlig alltid vil bestå. Nål og tråd har blitt brukt i tusener av år for å hefte sammen stoff- og lærstykker til tøy, sko, båtseil og innredning, brodering er av de eldste måtene å dekorere tøy på.
Helt fra menneskene begynte å kle på seg, har de gjort det ut i fra to hensyn; de fysiske og de sosiale. Vi kler på oss for å beskytte oss mot kulde, varme og andre ytre påvirkninger som kan skade oss, men også for å få aksept, vise tilhørighet til en gruppe, vise sosial status, tilgjengelighet i forhold til motsatte kjønn og for å signalisere makt og respekt.
På 1700-tallet startet de første forsøkene med å lage en mekanisk symaskin, dog uten hell. Det skulle gå nærmere 100 år før den første vellykkede symaskin med nål, skyttel og to-tråds søm så dagens lys. Disse aller første maskinene var hånddrevne, men etterhvert kom det motoriserte maskiner. I starten ble symaskinene møtt med motstand, men det tok ikke lang tid før de slo igjennom i industrien. Og tidlig på 1900-tallet var symaskinen en av de første kostbare, tekniske innretningene som fant plass i de fleste husholdninger. Klær ble hovedsaklig produsert i hjemmene, og symaskinen lettet denne jobben betraktelig for kvinnene.
I dagens samfunn spiller klær en stor rolle, og mange av dagens unge vil føle et press om å ha det nyeste, det dyreste og det mest kjente innen mote.
Jeg er avhengig, -avhengig av stoffer. Stoffer i metervis. Søte, romantiske og feminine stoffer til meg selv, og tøffe, rare og morsomme til guttene våre. Det finnes et hav av mønstre og farger å velge mellom, og med dette som kalles Internett er det med himmelen som tak når du skal handle.
Som de fleste av oss hadde jeg håndarbeide på skolen, og her ble det sydd alt fra de obligatoriske forkler og gym-poser til hestedekken og annet hesteutstyr. Likevel var det først som voksen interessen fanget meg for fullt.
Det startet med en asiatisk inspirert bæresele da minstegutten vår var liten, men tok seg raskt opp til å bli både bukser, gensere og andre plagg. Resultatene var så som så i starten og folk kommenterte «Nei så fint, har du sydd det selv?», men som de sier; øvelse gjør mester.
Gleden av å skape noe var, og er, stor. At man kan ta et stykke stoff, det kan være nytt og flott, eller en gammel gardin, og trylle det om til en bukse er fantastisk! Når jeg finner et mønster jeg liker, og kan endre det og tilpasse det til slik jeg liker det, gir det mestringsfølelse og inspirasjon til nye prosjekter. Og de har jeg mange av!
Med symaskinene mine prøver jeg å lære barna våre at det er ok å være seg selv, ja kanskje til og med litt annerledes. De skal ikke behøve ha nøyaktig de samme klærne som kammeratene har for å bli godtatt, men sette pris på forskjeller. Så langt er det lykkes meg ganske godt, for jeg merker at de har en selvtillit til å hvile i seg selv, og de viser en stolthet over å ha klær mamma har lagt tid og kjærlighet i. De synes det er spennende å følge et plagg fra klipping til ferdig produkt, men det gjør dem også bevisste på hvilken jobb som ligger bak et plagg. At det faktisk ikke er noe som bare henger i butikken, men at det kommer fra et sted, og at det sitter mennesker bak hver søm.
Maskinparken teller tre; en symaskin, en overlock og en broderingsmaskin og de er også litt barna mine; de pleies og passes godt på. Det er viktig for meg å bevare gleden i sømmen, så jeg passer på å ikke sy for mange oppdrag, men en gang i mellom er det godt med en utfordring eller to.
Slik at når jeg går ned trappen til syrommet og vet jeg har timer foran symaskinene, er det med forventning og glede jeg gjør det.
-Yvonne-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar