Det er vel ingen tvil om at den største oppgave i livet er oppgaven som mamma og pappa. Barn gir utrolig mange gleder, men også mange bekymringer og frustrasjoner ("trass" kalles det visst!).
Vi er mange i familien som kan skrive under på at V snorker...som en mann!
Det har han gjort siden han var baby, og ved 7 mndrs. alder var han en tur innom øre-nese-hals. Epikrisen der var som de fleste full av doktorspråk, men inneholdt noe om skjev nesevegg og "se det ann".
Det har vi gjort, lenge og vel...
Men i går var vi endelig ved fastlege igjen, for en ny vurdering. Godt å "komme i gang", og vite at om det er noe som kan gjøres, så gjør vi det. Legen sendte oss videre til sykehuset for å ta blodprøver, -uff som jeg rakk å grue meg. Men V tok det som en riktig stor førskole-gutt, og satt musestillle. Det ble tatt tre glass, så her testes alt som kan testes i forhold til allergier mm.
Vi konstaterte at blodet var flott og mørkerødt, og at nå har han prøvd å gi blod, akkurat som mamma gjør. Mamma får Mummikopp i premie, V får dinosaur. Og da er det i grunnen ikka annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet og vente på hva som skjer videre.
-Yvonne-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar