Om å være barn i et massemeidiasamfunn
«Hva er det du driver med, ditt kjøtthue?!»
Jeg sitter på sofaen med et håndarbeide. Det er i barnas beste sendetid, så guttene ser tegnefilm. Hørte jeg riktig..? Jeg ser fra den ene gutten til den andre, men de fortrekker ikke en mine. Strikketøyet blir liggende i fanget i det oppmerksomheten trekkes mot TVen. Hvilken tegnefilm de ser aner jeg ikke, men det er i alle fall ikke Mikke Mus... Ord som «dust, idiot, kjerring» og, ja, «kjøtthue» hamrer meg i ørene.
Jeg nevner henslengt til storegutten at dette var vel ikke akkurat pent språk, men får bare et «mhmmm...» til svar, hele han utstråler «shhhhh, vær stille!». Minsten har allerede mistet interessen og er i gang med å bygge det høyeste legotårnet .
Det skal mere til for å sjokkere meg altså, men dette er tross alt barne tv. Med fare for å lyde gammel; den gang jeg var barn, var barne tv for barn. Vi hadde Labbetuss og Lekestue, Portveien 2 og Titten Tei, med et pedagogisk og korrekt språk.
Jeg kan ikke la vær med å tenke på hvilke signaler denne språkbruken sender til ungene. Her blir det framstillet som både morsomt og kult å kalle hverandre dust, hvor pedagogisk er det? At det er ok å «håne» den som dummer seg ut, le av han/henne og gå videre? Nei, vet du hva, det er ikke OK. At sensuren på barne tv ikke er strengere er betenkelig, men ikke overraskende. Vi bombarderes med tv-programmer og filmer, det ene mer grenseoverskridende enn det andre. Og selvfølgelig er dette en trend som gjelder i barnas verden også. Det er ikke kult å se Portveien 2 lengre, det er Ben 10, Svampe bob og Robot-boy som gjelder.
En viktig del av ungenes sosialisering er samtaler og samvær i friminuttene på skolen. Jeg kan tydelig forestille meg hvordan gårsdagens episode diskuteres, og visse fraser gjentas med latter og fnis. Selvfølgelig skal mine barn også få ta del i denne utvekslingen. Jeg vil ikke nekte dem å se såkalt barne tv. Men det jeg kan gjøre, gjør, og fortsatt vil gjøre, er å formidle mine verdier. Jeg må hvile i meg selv, nok til å vise dem betydningen og verdien i et godt språk, samtidig som jeg er realistisk nok til å innse at mine gutter ganske sikkert har et større ordforråd enn jeg er klar over. Sammen med dem bygger jeg et fundament de skal leve på resten av livet. Et fundament som skal være solid og sterkt nok til å tåle massemedias bombardering av bilder og lyd uten at de legger til dårlige «byggeklosser», men vokser opp til å bli fornuftige og vel artikulerende unge menn.
-Yvonne-
