Livets gang

Omstendigheter førte til at den ene av mine foreldres hunder måtte avlives denne uken. Guttene i huset har ingen minner av å besøke mormor og morfar uten at Emma er der, så en samtale rundt dette var uunngåelig.

En tidlig morgen hvor de sitter og ser TV, forteller jeg at nå har nok ikke mormor og morfar Emma mer, hun har fått en sprøyte som gjør at hun sover.

Andreas forteller straks at det har han sett et program om på barne tv, der fikk hunden en sprøyte i hjertet, så det sluttet å slå. Ok.., -der var alle forsøk på å pakke det pent inn for Viktor overflødige. Så da måtte jeg pent fortelle hele «pakken», at først fikk hun en sprøyte som gjør at hun sover, og så denne sprøyten. Vi snakket litt om at mormor og morfar sikkert er veldig lei seg, og at vi aldri mer får se Emma, for nå er hun død.

Dette er et par dager siden nå, og et par ganger har Viktor stilt spørsmål. Men han har godtatt situasjonen, og forstår (så godt som en femåring kan det, -at døden er naturlig og ikke farlig).

Det jeg vil frem til her er at vi som voksne ofte, i beste hensikter, beskytter barna våre for ubehagelig informasjon. Men hvem er det vi skåner? Oss eller barna? Hvis de allerede fra barn lærer at døden er der, og hva det betyr, får de et naturlig forhold til den, det er trist, det er lov å gråte og være lei seg. Mens hvis vi pakker det pent inn, og bortforklarer, kan det bli en traumatisk opplevelse for barnet når det senere oppdager livets gang.

Emma, Viktor og Andreas vinteren 2010

-Yvonne-